Garnslanking

søndag, mai 11, 2008

Livstegn

Det har vært en tøff ettervinter og start på våren men nå ser ting lysere ut.

Vi har flyttet på oss, det ble uutholdelig å bo der oppe lenger så nå har vi bosatt oss noen hundre meter unna skolen til Minken, så langt stortrives vi.
Bokhyllene har kommet på plass, filmer, musikk og bøker fyller opp, vi har på langt nær plass til alle bøkene men vi plukker og sorterer, hobbybøkene må ha plass, Stephen King må ha plass, Unni Lindells bøker med gullkorn fra barnemunn må også ha plass og sånn holder vi på.

Det har gått et år siden vi mistet vår ufødte datter, jeg var på ingen måte forberedt på å få en "ny" sorgreaksjon nå, har vært hudløs, naken og sår, sovet dårlig og følt et savn hver gang noe minnet meg på småbarn men samtidig kjent en fotløs glede over den flotte tolvåringen vår, hun blomstrer og er vårt livs lys på alle måter. Takk for at du er min vakre datter jenta mi.

Jeg har ikke sluttet med håndarbeide, har strikket ferdig FBS, har strikket et Hedvigsjal, har strikket sokker og hekler duk til Randi. Bilder kommer når jeg får kontroll på ferdige prosjekter, vi er tross alt midt i utpakkingen enda.

Skal sende garn til en hyggelig dame og pakke til en annen dame så fort jeg bare får det til, inntil da får jeg bare be om litt mer tålmodighet, jeg er ikke helt på skinner enda.

3 kommentarer:

Mmmarianne sa...

Gode tanker til deg! *klem*

mimouna sa...

Livet er ikke enkelt alltid, men godt at du ser det positive også. Flott at dere er i ferd med å finne dere til rette på en ny plass der dere trives.

Tittei sa...

Høres ut som et tøft år. Det er den største sorg man kan ha, å miste barn. Tenker på deg, stor klem sendes avgårde.